Romantikken

Romantikken blir sett på som Europas siste seriøse kulturepoke, romantikken varte i rundt femti år. Den oppstod på slutten av 1700-tallet i Tyskland. Noe som også burde nevnes i sammenheng med romantikken er at det er en videreføring av den kjente opplysningstiden, der det var en samfunnskritisk åndsretning, som i hovedsak uttrykte en tro på menneskenes mulige evner. Bryte punktene fra opplysningstiden kom ved at romantikerne brøt med de kjedelige idealene og utforsket mer natur og det vakre. Natur er nemmelig et av fem kjempeviktige begreper, vi har også fantasi, følelser, universet med gud som stjerner og selvsagt opplevelse. Naturen ble dyrket fram og det var gjerne den urørte natur. Denne naturen ble sett på som det opprinnelige, mennesket i naturen. Alle er født gode mennesker og skal utvikle seg ved og bruke naturen.

Vi hadde to kjente diktere på denne perioden nemmelig Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. De hadde en trang til å debattere mot hverandres diktning. Wergeland med sin ubundne dikteform der det ikke fantes regler, han var fri. Mens Welhavens diktning gikk mer i en konservativ vei, her var det helt klart det uutsigelige som skulle komme fram, han var mer ”sånn er det”, holdt seg til sin måte og skrive på skiftet ikke på dette.

Eks: Et av Henrik Wergelands strofer fra et av diktene:

Og om jeg ingen havde, er Guds ikke stor og herlig nok?Klag ikke under Stjernerne over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.Ha, de blinke jo, som om de vilde tale til dig!