Realismen og "En folkefiende"

Realismen er en epoke innenfor litteraturhistorien, og varte fra 1870-1890-tallet i Norge. Realismen kom som en reaksjon på Romantikken. Romantikken legger vekt på fantasi, følelser, natur og lengsel etter noe bedre. Dette samspiller ikke med realismen. I realismen begynte diktere og kunstnere å ta opp samfunnsdebatten. Overfladiske følelser og lengsel var ikke lenger et tema, det var virkeligheten som gjaldt. Realistene ønsket å beskrive en virkelighet som fremstod mest mulig sann og troverdig. Derfor handler realismen om ren fornuft. Romanen og dramaet ble de fremste uttrykksformene, og Henrik Ibsens drama "En folkefiende" gjenspeiler idealene i realismen. Den setter samfunnsproblemer under debatt, hvor en mann alene, Doktor Stockmann, står i mot hele samfunnet med sin mening. Den har samfunnskritisk perspektiv ved at den viser at noe er galt med samfunnet, den viser løgner og bedrageri som utfolder seg. Det er hverdagslige situasjoner, som at familien sitter i stua og prater også kommer broren til doktor Stockmann inn og de begynner å argumentere. "En folkefiende" presenterer hverdagslige personer, som far, mor og datter. Handlingen i dramaet kunne funnet sted i den tiden Ibsen skrev dette, i 1882.