Diktet "jeg ser" av Sigbjørn Obstfelder.

Realismen og "En folkefiende"

Realismen er en epoke innenfor litteraturhistorien, og varte fra 1870-1890-tallet i Norge. Realismen kom som en reaksjon på Romantikken. Romantikken legger vekt på fantasi, følelser, natur og lengsel etter noe bedre. Dette samspiller ikke med realismen. I realismen begynte diktere og kunstnere å ta opp samfunnsdebatten. Overfladiske følelser og lengsel var ikke lenger et tema, det var virkeligheten som gjaldt. Realistene ønsket å beskrive en virkelighet som fremstod mest mulig sann og troverdig. Derfor handler realismen om ren fornuft. Romanen og dramaet ble de fremste uttrykksformene, og Henrik Ibsens drama "En folkefiende" gjenspeiler idealene i realismen. Den setter samfunnsproblemer under debatt, hvor en mann alene, Doktor Stockmann, står i mot hele samfunnet med sin mening. Den har samfunnskritisk perspektiv ved at den viser at noe er galt med samfunnet, den viser løgner og bedrageri som utfolder seg. Det er hverdagslige situasjoner, som at familien sitter i stua og prater også kommer broren til doktor Stockmann inn og de begynner å argumentere. "En folkefiende" presenterer hverdagslige personer, som far, mor og datter. Handlingen i dramaet kunne funnet sted i den tiden Ibsen skrev dette, i 1882.

Ung

Endelig er tiden klar for at de gamle skal prøve å gjøre seg yngre ved og prate mer moderne. Tenk deg at du sitter i et selskap, nærmere sakt 80-års laget til din farfar. Du er selvfølgelig plassert ved det boret der det kryr av gamlinger. Du spør automatisk mannen ved siden av om han har det bra? Den 85-år gamle mannen svarer så nesten gebisset detter ut av iver. Du skvetter til da den gamle mannen snakker som en rapper som synger på den berømte kanalen MTV. Du prøver og late som ingenting selv om øynene dine er like store som tennisballer av overraskelse. Du prøver å holde samtalen gående selv om du kjenner irritasjonen boble og huden skifter farge fra rød til fiolett. Endelig er tiden kommet for og synge en sang til jubilanten, da kommer den befriende tanken: Endelig litt fred. Du kikker ned på sangteksten som ligger foran deg og ser til din forbløffelse at teksten er en rap! Rappen begynner og du føler deg tvunget til å nynne med og ber til gud om at ingen i servitrisepersonellet slenger ett blikk i din retning.

Romantikken

Romantikken blir sett på som Europas siste seriøse kulturepoke, romantikken varte i rundt femti år. Den oppstod på slutten av 1700-tallet i Tyskland. Noe som også burde nevnes i sammenheng med romantikken er at det er en videreføring av den kjente opplysningstiden, der det var en samfunnskritisk åndsretning, som i hovedsak uttrykte en tro på menneskenes mulige evner. Bryte punktene fra opplysningstiden kom ved at romantikerne brøt med de kjedelige idealene og utforsket mer natur og det vakre. Natur er nemmelig et av fem kjempeviktige begreper, vi har også fantasi, følelser, universet med gud som stjerner og selvsagt opplevelse. Naturen ble dyrket fram og det var gjerne den urørte natur. Denne naturen ble sett på som det opprinnelige, mennesket i naturen. Alle er født gode mennesker og skal utvikle seg ved og bruke naturen.

Vi hadde to kjente diktere på denne perioden nemmelig Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. De hadde en trang til å debattere mot hverandres diktning. Wergeland med sin ubundne dikteform der det ikke fantes regler, han var fri. Mens Welhavens diktning gikk mer i en konservativ vei, her var det helt klart det uutsigelige som skulle komme fram, han var mer ”sånn er det”, holdt seg til sin måte og skrive på skiftet ikke på dette.

Eks: Et av Henrik Wergelands strofer fra et av diktene:

Og om jeg ingen havde, er Guds ikke stor og herlig nok?Klag ikke under Stjernerne over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.Ha, de blinke jo, som om de vilde tale til dig!